Jeg fant ut at jeg ville lodde stemningen for dagens tema hos leserene mine, og etter mye knoting (installere en poll-plugin, få den til å funke, innse at den ikke gjorde det, teste to til, så sette opp selve avstemningen), er det klart for den første meningsmålingen i Beauty Deconstructeds historie. Og jeg forventer massiv respons- jeg har gitt dere stemmerett, for faen- folk har kjempet, folk har DØDD for å få stemmerett, bruk den!
Loading ...
Tematikken rundt dyreforsøk i kosmetikkindustrien har jeg til nå unngått i denne bloggen- jeg har rett og slett latt være å nevne det, ta det opp- men jeg føler at det er på høy tid at jeg gjør det, for det at jeg unngår temaet kan oppfattes som om at jeg er likegyldig til hele greia eller så ignorant at jeg ikke skjønner at dette er er problem som fortjener oppmerksomhet. Og jeg har aldri vært fan av å tie noe som helst ihjel. Såhh, la oss slutte å late som om den digre elefanten i rommet ikke er her, og snakke om den.
Hei. Jeg er liten og søte og vil bare kose. Vær så snill å ikke torturer meg.
La oss få noe helt klart: Jeg er ikke for dyreforsøk. Jeg synes ikke at å torturere rotter og marsvin i kosmetikkens navn kan rettferddigjøres på noen måte- om jeg får et hovent, sårt øye fordi jeg har vært dum nok til å få serum innpå det, og de ikke på forhånd har dryppet mengder av det i øynene på rotte etter rotte for å sikre seg at det ikke skal skje, er det virkelig noe jeg kan leve med. Desverre kan jeg også leve med at jeg har produkter på badet som inneholder ingredienser som har blitt testet på dyr- jeg greier å leve med det ved å tenke på det, noe jeg med årene har lært meg å gjøre- ikke tenke på alt det jeg gjør som er feil, alt i verden som er så INNIHELVETE JÆVLIG som jeg ikke forstår kan skje.
Denne evnen til å lukke øynene litt og simulere bittelitt likegyldighet var noe jeg utviklet etter å tilbragt årevis- fra 11-12-årsalderen til begynnelsen av tyveårene- på barrikadene som idealistisk dyreverner, som kaptitalismens ivrigste forkjemper, som en av dem som ikke kan se på noe av alt det som er fucka i verden uten å bli ødelagt innvendig- jeg har slåss for alt jeg fant urettferdig, feil, jeg har demonstrert i Praha, i Oslo, i Madrid, brølt til lungene mine ga etter for tåregassen. Jeg har sneket flyere mot burhønsdrift oppi eggpakker på dagligvarebutikker til jeg ble nektet inngang, jeg red på den brune hesten min rundt i skogen i elgjakt-sesongen for å forhindre dem i å plaffe ned elg (hvis “elgen” faktisk var meg og de skjøt ville de fått litt mer enn trøbbel, så de kunne ikke skyte), jeg har skrevet leserinnlegg, holdt taler og appeller, gått i tog, jeg var vegetarianer i sju år- hvor jeg vil hen? Jeg har vært idealist. Så idealistisk som du kan bli uten at du går over i millitant fundamentalist. I tillegg til å kjempe mot WTO og IMF og verdensbanken og resten av røkla, kjempet jeg i årevis så hardt jeg kunne for dyrenes rettigheter. I bokhylla hjemme på pikerommet står fortsatt bøker om hva dyreforsøk virkelig går ut på, type “Vitenskapens ofre”.
Så, hvordan kan jeg nå være så lite idealistisk? Vel, idealisten i meg er kind of utbrent. Man blir sliten av å stå på barrikadene. Man blir desilusjonert. Og til slutt greier man bare ikke være så idealistisk som man gjerne vil være lenger. All ære til de som greier det, men det er få av dem. Det er ikke for ingenting de sier at man “blir blåere med årene” (politisk sett). De fleste resignerer i større eller mindre grad etterhvert. Og jeg er en av dem. Jeg er ikke stolt av det. Jeg skammer meg over at jeg ikke er mer idealistisk enn jeg er nå. Men jeg har så mye mer i livet mitt å kjempe for og imot nå, så mye som krever at jeg legger sjela mi i det, så mye som tar oppmerksomheten vekk fra det jeg brant mest for for ti år siden. Jeg har ikke indre ressurser til å være den jeg var som tenåring, den som levde politisk korrekt og sto opp for det hun brant for, som forsvarte de som ikke har stemme- som dyrene. Det er innmari synd, men det er realiteten.
Hei. Jeg er også liten og søt og ville bare kose, men siden sånne som Quirky fant det så sliiitsomt å være idealister ble jeg torturert likevel- jeg lagde litt bråk, men de kuttet stemmebåndene mine sånn at jeg ikke skulle hyle sånn, så alt ordnet seg.
Hvis jeg skal velge mellom to produkter, og det ene ikke er testet på, eller inneholder ingrendienser som er testet på dyr, velger jeg selvsagt dét. Og jeg unngår dyreforsøk-verstingene så mye som mulig. Jeg er ikke død innvendig heller, jeg har ikke sluttet å bry meg. Og jeg håper at jeg har lesere som bryr seg mye mer enn meg. Jeg håper jeg har lesere som er bedre mennesker enn meg. 
Jeg gir ikke faen i verden, og jeg elsker dyr- generelt liker jeg dyr mer enn jeg liker mennesker flest. Jeg spiser fortsatt ikke på McDonalds. Jeg har aldri spist på McDonalds i hele mitt liv. Men jeg har en flaske med Redken sjampo i baderomshylla- jeg vet at det ikke er rett, men jeg har det.
Såhh…dette er det jeg har å si om dyreforsøk. Hvor står dere i denne saken? Hvor mye vekt legger dere på om produkter er dyrevennlige? Fortell, og debatter gjerne! Og om dere skulle forsøke å vekke idealisten i meg, gjør gjerne det. For all jævelskapen i verden skyldes drittsekker som gjør grusomme ting, og en likegyldig befolkning som snur ryggen til og lar det skje.
Jeg kommer ikke til å bli en av de skjønnhetsbloggerene som ser ut til å ha utnevnt seg selv til dyrenes fremste forkjempere og bestevenner fordi de skriver om dyreforsøk jevnlig. Spesielt ikke en av dem som gjør dette, men anbefaler produkter som ikke er dyrevennlige overhodet, og rettferddigjør det med et eller annet ingen kjøper. Men jeg har hvorvidt merker er “dyrevennlige” i bakhodet når jeg shopper, av og til for langt bak i hodet, og jeg vil gjerne at dere lesere i en kommentar poengterer “men det er testet på dyr, da” når jeg hyller et produkt. Det blir ingen fanatisme og propaganda, som nødvendigvis vil bli fulgt av dobbeltmoral.
Her inne elsker vi dyr, vi synes ikke at å torture dyr er greit, vi er bevisste, men vi er fortsatt bare mennesker, mennesker som ikke streber etter å leve opp til idealer vi ikke kan leve opp til.
