Når man opplever at bloggen man har jobbet med i flere år blir slettet, er det naturlig å a)bli bitter og forbannet, b) innse at backup-konseptet har noe for seg, og praktisere det med samme iver og lidenskap som en religiøs fundamentalist.  Å være bitter og forbannet faller naturlig for meg, det var enkelt, neste punkt innebar å lære av sine feil, innarbeide kjedelige rutiner…det er jeg ikke fullt så god på. Men jeg gjorde et eller annet jeg innbilte meg var å backe opp databasen min en gang i måneden eller så, så da jeg oppdaget at bloggen min var slettet, ble jeg ikke litt hysterisk engang- det ble jeg først da jeg ikke kunne finne noen backup-filer noe sted. Timesvis med leting, knoting, tweaking etc resulterte bare i at jeg gikk fra sint og bitter til å ha lyst til å slå ned gamle damer på butikken, så jeg så meg nødt til å gi opp, og innse at bloggene mine var borte- 40 innlegg, og, verre, layoutene jeg hadde tweaket på i timesvis- og css-kode-nerding i WordPress er både ekstremt kjedelig og innihelvetes frustrerende- det gidder jeg ikke gjøre igjen med det første-  og jeg mistet all tiltakslyst og inspirasjon relatert til bloggen for månedsvis siden- gadd jeg blogge overhodet?

Vel-en hyggelig pm på Kvinneguiden i går påfulgt av en søvnløs natt, og jeg er blogger igjen. Ny layout, jeg gikk for rotete minimalisme og bilder av en røykende Edie Sedgewick- jeg synes den ble sinnsykt kul, og reflekterer hva jeg håper denne bloggen vil være- annerledes, merkelig, provoserende, innovativ, spennende, og stimulerende- dette er bimbo-fluff med en edge. Men jeg har også blitt folkelig- jeg har lagt om til Norsk- mer folkelig enn det blir det ikke! Eller, mer folkelig enn det blir ikke jeg…

Har ambisjoner om å få igang Fashion: Deconstructed også, motebloggen som aldri ble mer enn layout sist- men jeg har også ambisjoner om å stå på eksamen og skrive den neste store norske samtidsromanen, ser for meg at noe må bli nedprioriert.

Del/print/whatever