Det har dog også litt med oss å gjøre. Jeg startet denne bloggen for over to år siden, og den har gitt meg MASSE glede, jeg har blitt kjent med fiiiine mennesker, jeg har hatt det GØY! Men at jeg tvang Mai til å joine meg som medblogger i sommer kom ikke bare av at jeg var sikker på at hun kom til å tilføre bloggen masse, gjøre den bedre (og jeg hadde rett), men også fordi jeg ville ha avlastning. For, helt ærlig, så har jeg vel bare virkelig hatt det gøy med innleggsskriving unntaksvis veldig lenge. Mai kommenterte noe før jeg egentlig ville innse det selv for mange måneder siden – at det virket som om jeg hadde mistet mye av gleden ved det å kjøpe nye produkter, fordi det innebar å måtte fotografere dem, skrive om dem…den siste tiden har jeg, når jeg har fått kommentarer på HØ-forumet på nyinnkjøp typ “åhh, gleder meg til å lese hva du synes om x produkter” tenkt “fuck, jeg skulle ikke kjøpt dem, nå må jeg blogge om dem…”.

Det er fortsatt gøy å få kommentarer fra dere lesere, og jeg har ikke, på grunn av alt som har skjedd det siste året, fått et sånt nytt hippie-syn på livet og innsett at kosmetikk ikke betyr noe når det er krig i verden og sultne ponnier i Afrika. Kosmetikk er fortsatt gøygøygøy. Men å føle meg nesten tvunget til å skrive om kosmetikk tre-fem ganger ukentlig, teste nye ting for å så gi rapport, har gjort kosmetikk mindre gøy for meg. Det har redusert gleden ved å teste nye ting betraktelig. Og det er ikke noe fint.

I tillegg tar bloggingen MYE tid og kalorier som jeg gjerne vil bruke på viktigere ting nå fremover. Romanutkastet er ferdigskrevet, nå skal jeg begynne på redigeringen før jeg begynner å sende det ut til forlag, jeg har fått tilbud om egen spalte i et nytt magasin, og jeg har kjøpt meg en serbisk kjæreste, så jeg har ikke så mye tid til å blogge nå.

Det var da både Mai og jeg innrømmet for hverandre at at jeg nesten døde før jul var litt fint, fordi å få ferie fra bloggingen var innmari deilig, at det virkelig ble åpenbart at vi og Beauty Deconstructed ikke lenger funker sammen. Og Mai, som inntil nå har hatt tid til å blogge siden hun har vært i mammaperm, har begynt å jobbe igjen, så hun er i tillegg til å være så lei at hun egentlig håpte litt på at jeg skulle dø før jul, opptatt med sånne intellektuelle ting i tillegg til å være mor til to små barn og kone -også har hun nå noe nytt kulinarsk prosjekt på gang, å bare bake egne brød fulle av merkelige ingredienser er ikke nok lenger, hun sa noe om å lage sine egne proteinbarer, eller spirulina-vingummi eller noe, jeg er ikke sikker- jeg pleier å koble ut og tenke på bompibjørner når hun snakker om mat.

Vi vil takke dere fine folk for å ha bidratt til å gjøre denne blogging til det den har blitt – og gjort det gøy å blogge. Vi elsker dere, altså. Men ingen av oss vil ha foreldreretten for dere, så vi adopterer dere herved bort til Ida Wulff, siden vi har kommet frem til at hennes blogg er den norske bloggen som er mest lik vår.

Beauty Deconstructed vil ikke bli slettet, den vil bli stående, med alt innhold, med mindre jeg glemmer å betale for hostingen eller noe og webhotellet blir sure og sletter den – for, vi har tross alt lagt innmari mye tid ned i denne siden. Og, Mai og jeg snakker allerede om å kanskje blogge, sammen, i fremtiden, på et annet domene, om et annet tema- noe litt mer high-brow enn eyeliner, vi tenker heller sånn litteratur og feminisme og slikt.

So long, and thanks for all the fish!

(de som savner oss for mye og ikke stalker oss via fb allerede,  kan adde oss:
Ingvild Mathilde Hokland

Mai Tungseth

Del/print/whatever

Flere av dere har i kommentarfeltene på innleggene i det siste takket meg for at jeg har gitt dere perspektiv- at å lese hva jeg har gått igjennom har fått deres problemer til å virke litt mindre kjipe- og jeg avsluttet, selvsagt ikke helt seriøst, med “tenk på at det kunne vært verre, dere kunne vært meg”. Og, akkurat da, da jeg enda var midt i helvetet, så mente jeg det bittelitt – de siste ukene har det føltes som om ingen hadde det jævligere enn meg i hele verden -selv om den rasjonelle delen av hjernen min visste at det ikke var tilfelle. Jeg har vært innmari selvsentrert og selvmedlidenende- og jeg gidder ikke banke meg selv opp for det, det er menneskets natur å bli det i en slik sitasjon, selv ikke Dalai Lama ville greid å være positiv og tenke på andres lidelse oppi noe sånt.

Men nå er jeg er ute av sykehuset, har vært hjemme hos mamma i nesten et døgn, sovet i min egen seng i natt, og det føles som om det virkelige helvetet er over- selv om jeg fortsatt har sterke smerter, er utslitt, og hele dagen har gått med til å bare få til å ta en dusj, er likevel livet så utrolig mye bedre nå, jeg har det så vanvittig bra i forhold til hvordan jeg hadde det for bare et par dager siden. Og jeg greier nå å se ting litt annerledes enn jeg har gjort de siste ukene – eller, ikke litt, helt annerledes. Nå når jeg har “landet” litt, har jeg også fått perspektiv på ting.

Jeg hadde gruet meg litt til denne første julen uten pappa- jeg visste at det i julen ville bli virkelig åpenbart at vi manglet et familiemedlem i år, at jeg nok ville føle sårhet og savn sterkere enn på lenge. I dag, på lillejulaften, har jeg følt på denne sårheten. Men, etter det som har skjedd de siste ukene, føler jeg enda mer på takknemligheten over at vi “bare” mangler et familiemedlem i år. At jeg i det hele tatt er i live og kan føle sårhet over savnet av faren min, at ikke familien vår ble amputert med ytterligere et medlem før denne julen, at ikke 2012 ble året min mor mistet sitt eneste barn- at hun nå kan ta seg frihet til å stresse med å kjøpe inn julemat til oss- det er jeg innmari takknemlig for.

Og jeg ser nå også at det er veldig, veldig mange som har hatt, og har det, langt, langt verre enn meg. Selv om det ikke hjelper en puck å tenke på at noen har det enda fælere enn deg når du har det som verst, så er det i ettertid sunt og konstruktivt å faktisk innse at det kunne vært verre. Og at det kunne gått verre med meg.

Jeg vil takke leser Silja spesielt for at hun, gjennom samtaler vi har hatt på Facebook, har hjulpet meg å få dette perspektivet. Silja er AUF-politiker, og en av arbeidsoppgavene hennes før jul i år har vært å kjøre rundt og besøke gravene til ungdommer som ble drept på Utøya. Dette har fått meg til å tenke en del på familiene som nå går gjennom den andre julefeiringen siden massakren – når jeg føler sårhet over at min far, som tross alt var aldrende og hadde vært syk lenge, ikke er her i år, hvordan føles det for de som har mistet barna sine, de som har en tenåring for lite i huset i år- å miste et barn skal være det verste en kan gå gjennom, å miste et barn slik foreldrene til ungdommene som ble slaktet ned på Utøya gjorde, kan jeg ikke forestille meg hvordan noen kan overleve engang. Jeg sender masse tanker til de etterlatte etter Utøya denne julen, og håper inderlig at de om så bare har det bittebittelitt mindre jævlig enn i fjor.

Det er nok av andre eksempler på folk som har det virkelig ille nå mens vi spiser marsipangriser og teller timer til vi får åpne pakker i morgen. Og jeg oppfordrer ikke til at vi kollektivt skal tilbringe julefeiringen med å bare tenke på alle som har det fælt. Og vi trenger ikke ha dårlig samvittighet for å feire jul og kose oss mens andre lider. De får det ikke bedre av at vi i noe slags misguided solidaritet depper mest mulig. Det jeg oppfordrer til er at vi alle tar oss tid til å føle på hvor godt vi faktisk har det. At vi feirer jul og koser oss, spiser marsipangrisene våre selv om barna i Afrika sulter- men at vi, mens vi spiser marsipangrisen, nyter den til fulle, og setter pris på både den, og på andre småting vi gjerne tar for gitt. At vi ser alt det vi faktisk har, og ikke gidder å klage over at den sure tanten på farssiden har gitt oss kjipe ullsokker i år igjen. For, det betyr ingenting.

For all del, ikke bli sånne over-positive folk som aldri klager på noe som helst og ser “the silver lining” i absolutt alle situasjoner. Sånne folk er så jævla irriterende. Men er det noe jeg har fått ut av det helvetet jeg har gått igjennom de siste ukene, utover å bli kvitt ekstrakiloene jeg ville gå ned, og ha utviklet en imponerende smerteterskel sånn at jeg ikke lenger trenger å grue meg sånn til å nappe øyenbrynene mine, så er det en forbedret evne til å sette pris på ting, fokusere litt ekstra på det som er bra, nyte de gode øyeblikkene – og dette er noe som ikke bare akkurat nå gjør ting lettere langt mer effektivt enn noe morfinpreparat kan gjøre, det er noe jeg vet at på sikt, i fremtiden, vil hjelpe meg. For, jeg kommer til å oppleve jævlige ting igjen. Det kommer dere også til å gjøre. Livet er jævlig i blant, og ofte kjipt. Alt vi kan gjøre er å ta til oss mest mulig av det som er bra, prøve å ignorere det som er kjipt mest mulig, og, når det blir virkelig jævlig, kjempe oss igjennom det.

Med dette atypisk suppete, kvasifilosofiske budskapet ønsker jeg dere en HERLIG jul – det planlegger jeg å ha selv. Vi sees over jul en gang- og, selv om jeg har fått nye perspektiver og sånn, lover jeg at når vi er tilbake, er det med den grunnleggende negativtiteten, skepsisen, sarkasmen og arrogansen dere er vant med og elsker oss for. Jeg kommer ikke til å prøve å “se det positive” i crappy produkter, eller argumentere for at det crappy produktet “kunne vært verre”. Eller snakke om hvor heldige vi er som er i live og kan bruke kosmetikk overhodet. De har ikke lobotomert meg, altså.

GOD JUL!!

Del/print/whatever

Jeg fortalte dere litt om hva som skjedde like etter at jeg hadde blitt innlagt, men det har skjedd mye siden da, og jeg vil gjerne fortelle historien- jeg vil få den ut til flest mulig, jeg hadde gått til media for lengst hvis det ikke hadde vært for at jeg ikke vil bli fotografert eller filmet når jeg ser så fæl ut som nå. Når jeg får kreftene tilbake igjen vil det som har skjedd med meg i alle fall gå videre til fylkeslege og pasientskadeerstatningsforening, for det er temmelig grovt.

Da jeg oppdaterte dere sist hadde jeg ikke helt oversikten over hva som egentlig hadde skjedd, den har jeg fått nå: utgangspunktet for det som utviklet seg til marerittet jeg har vært igjennom, var helt enkelt en betent blindtarm. Noe nesten “alle” opplever i løpet av livet, en veldig vanlig greie som behandles med en kikkhullsoperasjon på de fleste sykehus i dag, og flertallet av pasientene er på beina igjen innen få dager.

Det var det som feilet meg da jeg omsider fikk komme inn til legevakten mandag for to uker siden – eller, jeg hadde jo blitt avfeid med at det bare var “det mageviruset som gikk” og bedt om å bli hjemme og ta det med ro, men moren min greide ikke “ta det med ro” og bare se meg kaste opp voldsomt og hyle av smerte særlig lenge, så hun fikk meg inn i en taxi og til legevakten, og forlangte at de undersøkte meg. Da de så meg, så jeg så åpenbart dårlig ut at de skjønte at det var noe veldig galt, og smertenes natur tydet veldig på blindtarm, så jeg ble sendt opp på sykehuset for videre undersøkelser. Jeg ble klemt og skvist og målt og tatt blodprøver av, og det ble tatt røntgenbilder, og tre leger, hvorav to kirurger, sa at de så noe på bildene som ikke var bra – men likevel valgte de å “avvente” situasjonen til dagen etter, og heller spekulere litt i hva som feilte meg- utover blindtarm var  en av teoriene som var mest pop nyrestein.

Først neste dag, etter en søvnløs natt med vanvittige smerter (de kunne jo ikke gi meg særlig med smertestillende siden de ikke hadde følt for å finne ut akkurat hva som feilte meg riktig enda), fant de det for godt å ta ct med kontrastvæske av buken min. Da så de at blindtarmen indeed var problemet- og at den, mens de “avventet”, hadde fått tid til å gå fra bare betent til eksplodert. Ooops.

De valgte å begynne med “konservativ behandling”, d.v.s. kun store doser antibiotika, i stedet for å operere riktig enda (de “avventet” operasjon), noe som er en vanlig behandlingsmåte for sprukne blindtarmer som fungerer veldig bra i svært mange tilfeller, men forutsetter at blindtarmen har kapslet seg inn, og at pasienten er stabil og at crp og slikt blir fulgt nøye med – når blindtarmen, som er full av ekle bakterier, er i tusen biter over hele buken og pasienten bare blir dårligere og dårligere, er det ofte en god idé å operere. Noe de omsider bestemte seg for å gjøre onsdag- etter en morgen der tre forskjellige leger hadde vært innom meg på under tre timer- den første ble tilkalt fordi jeg var så dårlig, og sa at operasjon var en mulighet nå, den neste som kom inn, kirurgen/overlegen, kjente på magen min, var temmelig bekymret og ville se på blodprøvene før han avgjorde om det ble operasjon. Like etter kom lege nr.3 inn på rommet mitt, en ung turnus-kjekkas, som fortalte meg at neida, operasjon var ikke aktuelt, og han sa at jeg bare kunne spise og drikke- jeg valgte å ikke våge å høre å ham, hvilket var bra, siden lege nr.2, kirurgen, kom hastende inn på rommet mitt igjen ti minutter etterpå og sa at jeg måtte opereres NÅ.

Så ble jeg operert. Og forsikret om at nå ville alt bli SÅ mye bedre – selv om jeg hadde forferdelige smerter samme dag som jeg ble operert, ble jeg fortalt at når jeg våknet neste dag, ville jeg føle meg som et helt nytt menneske. Men…da jeg våknet dagen etter, følte jeg meg bare enda sykere enn dagen før. Og jeg hadde enda mer smerter. Kirurgen som opererte meg kom innom, og han gjorde det klart at jeg burde ha det mye bedre nå, og at han hadde operert barn med betent blindtarm som hadde vært på beina samme dag, og at det ikke var mulig at jeg hadde så sterke smerter som jeg påsto at jeg hadde. Så han sa at   alt annet enn lette smertestillende preparater nå ville bli seponert, og han sa at jeg måtte komme meg ut av senge og opp og gå.

Timer senere lå jeg og hylte som et dyr med sterkere smerter enn jeg kunne forestilt meg at man kunne ha. De gikk motvillig med på å gå meg litt mer av de sterkere smertestillende. Utover kvelden og natta ble jeg bare dårligere.

Neste dag mer enn indikerte svarene på blodprøvene tatt samme morgen –  jeg hadde fått beskjed om verdiene hadde forverret seg, men at dette var helt normalt etter en operasjon – at jeg rett og slett var i ferd med å dø. Jeg hadde nå så sterke smerter at jeg nesten ikke fikk puste. Jeg ble sendt med luftambulanse til sykehuset i Bodø i hui og hast, og fra innkomsten der rett i operasjon igjen. De fortalte moren min at de ville gjøre sitt beste for å redde meg, men at de ikke visste om jeg ville overleve.

Jeg gjorde imidlertid det. Men de fortalte meg at da de hadde åpnet meg – de måtte åpne meg på to steder i tillegg til å åpne meg på nytt der jeg først var operert- var hele buken min infisert, det var RÅTTENT inni der – under den første operasjonen i Lofoten hadde de ikke brydd seg med å fjerne slikt som betent vev og rester av betent blindtarm. De hadde vel for dårlig tid, de måtte kanskje nå en fotballkamp på tv eller noe.

Sånn funfacts innimellom alt dette heller ekle: jeg satte for det første rekord her, jeg er visst den som har kommet inn på dette sykehuset med høyest crp ever som faktisk har overlevd. Få av de jeg har snakket med har behandlet pasienter med så høye crp-verdier før, man ser det vanligvis bare hos f.eks.terminale kreftpasienter helt på slutten. De høye verdiene fikk folkene på sykehuset her til å lure veldig på hva som kunne feile meg i tillegg til blindtarmsgreiene, det måtte jo være noe mer, og før de fikk åpnet meg og avkreftet det var en av tingene de var redde for at jeg led av KJØTTETENDE BAKTERIE. Det ble jo avkreftet da, det viste seg jo at det eneste som hadde gjort meg så syk at jeg nesten døde var at de fucket så sinnsykt opp under operasjonen i Lofoten – litt kjipt, for det hadde vært litt gøy å kunne si at jeg led av KJØTTENDE BAKTERIE- kuleste sykdommen ever, liksom. Men siden det ville ført til at jeg døde veldig kjapt og sånn, så ville jeg ikke fått fortalt det til så mange før jeg strøk med, så kanskje like greit at jeg bare led av grov inkompetanse.

Uansett, de fikk reddet livet mitt, og siden da har jeg vært her på sykehuset i Bodø og forsøkt å komme meg til hektene igjen- først på intensiven, nå på kirurgisk avdeling. Det går fremover, jeg greier nå å komme meg ut av senga med bare ganske intense smerter, og det tar ikke mer enn 10-15 min, og jeg greier faktisk nå å, selv om det gjør vondt og tar en del tid, kle på meg selv. Og, for et par dager siden greide jeg faktisk å spise halvparten av et halvt knekkebrød – det første jeg har greid å få i meg utover væske siden jeg ble lagt inn. Det gjorde riktignok så vondt etterpå at jeg ikke har våget meg på mat igjen siden, men jeg har ambisjoner om å greie å spise et helt lite måltid sammen med moren min på nyttårsaften. Og hvis ingenting går veldig galt, får jeg komme hjem til mamma og Nemi på lillejulaften. Det vil bli fantastisk, for jeg har ikke fått se mamma siden kvelden jeg ble operert en gang- mamma våknet med omgangssyke dagen etter operasjonen min, og har ikke fått lov til å besøke meg.

Jeg vil selvfølgelig være helt ute av stand til å greie meg selv i overskuelig fremtid – jeg skulle jo flytte nedover til Bergen igjen over nyttår, og var i full gang med boligjakt før dette skjedde, de planene må nok legges på is inntil videre nå. Det meste jeg hadde av planer for desember og begynnelsen av det nye året blir jeg nødt til glemme. Jeg er heldig som i det hele tatt får komme hjem til jul, og jeg kan være takknemlig for at jeg i det hele tatt greier meg gjennom dagene nå med kraftig redusert mengde morfin-preparater for å lindre smertene nok til at jeg kan gjøre slikt som å skrive dette innlegget, i en god stund måtte de gi meg så mye morfin intravenøst de kunne uten å faktisk ta livet av meg for at jeg rett og slett skulle være smertelindret nok til å greie å ligge i ro i senga uten å hyle som et dyr hele døgnet – og først de tre siste nettene har smertene gitt seg nok til at jeg har fått sove mer enn en halvtime nå og da, å sove i fire-fem timer sammenhengende i løpet av en natt er luksus for meg nå.

Og – og dette er ikke noe jeg selv tenker og synser, det er noe en av kirurgene som opererte meg, samt en rekke andre leger jeg har snakket med bekrefter- dette kunne faktisk vært unngått. Dette kunne faktisk gått så veldig annerledes. Den betente blindtarmen som var begynnelsen på alt dette, kunne faktisk blitt fjernet før den eksploderte, og da hadde jeg vært på beina igjen kort tid etterpå, og knapt tenkt mer på det resten av livet. Jeg prøver å la være å tenke på dette i størst mulig grad, for jeg har ikke energi nok til at jeg kan avse noe på å være bitter. Og når dette marerittet er over, og jeg er ferdig med klagen til fylkeslegen, og har dealet med pasientskadeerstatningsfolka, planlegger jeg å fortrenge det hele.

Vi vil fortsette bloggpausen i en stund til fremover, men i mellomtiden vil jeg sette vanvittig pris på støtteerklæringer, trøst, klemmer etc. i kommentarfeltet – jeg har aldri hatt mer behov for det enn nå.

Også…GOD JUL! Jeg håper at dere alle får en superfin jul, nyt samvær med deres nærmeste, spis masse god mat (spis en marsipangris for meg også, alle sammen), og om julen deres ikke går helt så bra som dere hadde forventet, så kan dere jo tenke på at det kunne vært langt verre- dere kunne vært meg.

Del/print/whatever

Del/print/whatever

Jeg befinner meg nemlig på intensiven på sykehuset for øyeblikket- det som har feilet meg i ni dager, som ble avfeid av legekontor og legevakt her som “bare det viruset som går”, viste seg å være litt mer enn det. I går formiddag ble jeg akutt dårlig, med voldsomme brekninger og enda mer voldsomme magesmerter – jeg har aldri opplevd verre fysisk smerte. Jeg dro til legevakten, og en time senere lå jeg i isolat på intensiven. Selv om de fant ut at noe var veldig galt ut i fra  røntgenbildene i går, valgte turnusleger og kirurger å bare avvente situasjonen litt- de mistenkte noe tull med blindtarmen, men teorien som var mest pop i går kveld var at jeg hadde nyrestein.

Først i dag fant de det for godt å ta en ct med kontrastvæske av buken min , og oppdaget at det definitivt var blindtarmen som var problemet- for den hadde da rukket å sprekke fullstendig.

Så, siden jeg var nær ved å gå hen og dø takket være all den sindige avventiningen, og har så store smerter at jeg hyler som en kvinne på slutten av en fødsel hele dagen (selv morfin lindrer bare litt), må jeg bli på sykehus en stund, og føler meg ikke akkurat i form til å blogge. Å få skrevet dette innlegget har tatt meg en halv dag, så det blir lite fra meg her fremover.

Selv om jeg ikke skriver, tar jeg gjerne i mot god bedring-ønsker og trøst, det er nemlig JÆVLIG synd på meg akkurat nå.

PS: Kommentarer av typen “helvetes inkompetente idiotleger” vil også bli satt pris på.

Del/print/whatever

I sommer har jeg brukt litt lettere kremer, men da det ble kaldere i været, bestemte jeg meg for å kjøpe Nuxe-kremen igjen, siden jeg var så fornøyd sist. Siden den gang har Nuxe flyttet inn på hyllene hos Apotek1, som er fint, for da er produktene veldig tilgjengelige. Jeg så umiddelbart at krukken var litt annerledes, og navnet var også nytt; Créme Fraîche de Beauté Enrichie. Jeg kjøpte den allikevel, for hva kunne gå galt? Det var 30% på alt av Nuxe-produkter da jeg kjøpte, men normal pris på denne er 299 kroner, altså ikke ille i det hele tatt.

Vel, det viste seg at denne ikke var ny og forbedret, men heller ny og forverret. Den nye er lettere i konsistensen, men dessverre legger den igjen en litt seig hinne på huden. Duften er også ny, og nå lukter den temmelig gjennomtrengende for min nese. Så er det ikke det ene, så er det det andre. Den funker helt greit, men allikevel savner jeg den gamle versjonen. Jeg blir så oppgitt over kosmetikkprodusentene noen ganger:  Enten river de fra meg favorittprodukter, eller så forverrer de dem. Jeg vet ikke helt hva som er verst…

Del/print/whatever

Så hvor er det Dior kommer inn i bildet? Vel, for noen år siden kastet “alle” de store sminkeprodusentene seg på mineralsminkebølgen, og lanserte sine egne varianter (Lancôme, Elizabeth Arden, Clinique, Estee Lauder…). Så også Dior. Nå har jeg ikke prøvd noen av de andre nevnte, men for meg er faktisk denne løse pudderfoundationen en av de aller beste jeg har prøvd, og jeg har kjøpt den flere ganger, og kjøper den garantert igjen når den krukken jeg har nå er tom.

Denne pudderfoundationen kommer i en firkantet krukke med den vanlige åpningen. Jeg skulle gjerne sett et sifterlokk, men det følger med et tynt innerlokk, og jeg klipper bort halvparten av beskyttelsesplasten, og beholder innerlokket, og har ikke hatt noen problemer med søl. Men jeg skulle gjerne sett at åpningen var ørlite større, for den er i minste laget dersom man foretrekker å bruke en stor kost til påføring.

Diorskin Nude beskrives som “A veritable ‘powder-in-water,’ DIORSKIN NUDE Natural Glow Fresh Powder Foundation provides the skin with an incredible sensation of freshness upon application. Combining the coverage of a foundation with the texture of a loose powder, it evens skin tone for a translucent effect and leaves the skin fresh and radiant.”

Bullshit og atter bullshit. Men noen ganger er bullshit underholdende å lese. Allikevel synes jeg nesten litt synd på dem som faktisk går på slike markedsføringsfraser. Men bare nesten.

Å påføre DNNGFPM (det gir ingen ekstrapoeng å gjette hva forkortelsen står for!) føles faktisk nesten som å smøre vann på huden, så jeg tror den inneholder noe som fordamper veldig lett og som etterlater en kjølende følelse. Jeg liker det, men ser for meg at det er litt hit-or-miss. Nå er dere i hvertfall advart. Jeg bruker stort sett en vanlig flattop-børste til påføring, og det følger faktisk en helt kurant miniutgave av en sånn med i forpakningen.

Dekkevnen til denne er moderat, men det holder for meg. Den jevner ut hudtonen, gir en fin glød uten å se fet ut, og porene ser nesten usynlig ut. Det er litt airbrusheffekt over denne, og hvem liker ikke dét? Dersom du er ute etter en dekkende foundation, er denne neppe svaret. Man kan bygge opp dekkevnen litt ved å påføre mer, men det tar lang tid, og er for mye arbeid. Reklamen hevder også at DNNGFPM kan brukes som pudder over flytende foundation, men det har jeg ikke prøvd.

Dior har svært gode farger på foundationene sine for meg som er lys og nøytral med ørlite kald undertone. Vanligvis går jeg enten for 020 Light Beige, som er nøytral eller 022 Cameo, som er litt mer ferskenfarget,  i Dior-foundationer, men denne har jeg faktisk i 030, som ikke er for mørk, av en eller annen grunn.

Ville jeg kjøpt den igjen? Ja, helt klart, og det har jeg også gjort opptil flere ganger. Jeg husker ikke helt prisen, men tipper den koster i overkant av 400 kroner, og 32,50 GBP hos Feelunique.com. Denne er nesten perfekt, og jeg gir karakteren 

Del/print/whatever

Men, jeg kan melde at pigementflekkbarten den siste måneden først har blitt mer synlig, noe Magpie tidligere har sagt er et godt tegn, for da har den kommet opp til overflaten og kan peeles bort- og hun hadde rett. Hun har alltid rett. Det er så irriterende.

For, nå begynner den faktisk å bli borte. Jeg har økt intensiteten på fade-peel-behandlingene de siste seks ukene – jeg har fortsatt holdt meg til én behandling i uken, siden det ikke gikk så bra da jeg forsøkte meg på to behandlinger på én uke og fikk tilnærmet brannsår – men jeg har latt syren få ligge på huden i opptil 13-14 minutt, til huden begynte å se skikkelig irritert ut, og føltes temmelig irritert. Likevel har jeg hatt så og si ingen downtime, takket være Cicaplast - et tykt lag med den over det irriterte hudområdet, og alt er ponnier og regnbuer igjen etter et par timer.

Jeg har ikke brukt Bleaching Gel-tingen særlig ofte, siden jeg fant ut at det var nok med Fade Peel-behandlinger til “barten” var så og si borte- jeg tenker å gå over til å bruke bleaching gel når jeg er ferdig med den hardcore syrepeelingen. Evnt. ikke gidde å bruke den i det hele tatt, hvis pigmentflekken er helt borte.

Så, til dere andre med uønskede pigmentflekker tør jeg nå å anbefale Fade Peel fra Makeup Artist’s Choice helhjertet. Den funker.

Og så, til det dere alle egentlig venter på – bilder av kattunger. Vi har forresten funnet hjem til alle seks nå, hvilket er supert, men jeg gruer meg vilt til gremlinsene begynner å flytte hjemmefra nå nærmere jul.

Del/print/whatever

Enter Exuviance Vespera Bionic Serum, som jeg kjøpte hos hudpleier en desperat desemberdag. Jeg var ute etter en multitasker, dvs. et serum som både beskytter, gir fukt og gjerne også tar husvasken. Vespera Bionic Serum skal være et slikt multitalent. Serumet blir lovprist opp i skyene, for eksempel av Hilde Christina (riktignok en litt gammel omtale), og mer nylig også av Karin Widén, som har en blogg jeg leser på regelmessig basis. Serumet kostet 598 hos hudpleier, altså dyrt, men ikke dyrere enn forventet.

Blurben fra produsenten skryter selvsagt voldsomt:

This antioxidant, anti aging skin serum delivers real results. Users experienced a 212% improvement in skin clarity after 6 weeks with this intensive treatment.

Jeg gir igjen karakteren Jeg føler at jeg nesten alltid ender opp med å ikke like ting som hypes opp i skyene, og lurer på om jeg er den eneste som har det slik?

Del/print/whatever

Det finnes et vidt utvalg produkter; primere, farget dagkrem, foundation i stiftform, concealer i fast form, og både løst og presset pudder, og nevnte mineralfoundation, som egentlig er mer likt et vanlig, litt skimrende pudder.

Siden jeg ikke helt visste hva jeg ville ha, bestemte jeg meg for å først teste ut stickfoundationen. Jeg har lys, nøytral hud, og vha. supergod rådgiving fra Zuneta, bestemte jeg meg for fargen Praline, som skal være for lyse hudtoner med nøytral undertone. Men for Becca betyr tydeligvis “nøytral” “gulaktig”, og Praline er i guleste laget for meg, selv om den går greit med litt blending. I ettertid har jeg skjønt at jeg trenger en tone som går ørlite mer mot rosa, og at Sherbet nok er mer riktig.

Men som overskriften sier, er jeg ikke særlig fornøyd med denne. Den er tykk og voksaktig, og temmelig fet, så den sklir rundt på huden. Dessuten lukter den ekkelt, litt hudkremaktig.

Dekkevnen er riktignok god, men det hjelper lite når den fremhever hver lille ujevnhet i huden. Dersom jeg påfører denne på tørr hud, er det faktisk vondt, så her trengs det virkelig primer, evt. farget dagkrem. Dette er absolutt ikke en foundation i mine øyne, men heller en concealer i stiftform.

Jeg kommer garantert etterhvert til å teste mer fra Becca; både den faste concealeren, den fargede dagkremen, og Beach Tint står på lista, rett og slett fordi “less-is-more”-filosofien tiltaler meg, i hvertfall om sommeren.

Becca Stick Foundation koster 29,17 GBP hos Zuneta når britisk moms er trukket fra.

Denne får karakteren 

Del/print/whatever